Nå om dagen er det sjeldent med de virkelig unike bandene. Du kan stadig vekk lese om at bandet låter som et herlig sammensurium av det og det bandet, ispedd litt av det bandets særegne melodier osv. Britiske Wild Beasts derimot er et totalt blankt kort, et wildcard. Å si at det høres ut som noe annet ville være å si at gulost smaker og ser ut som brunost.

Wild Beasts kom ut fra ingenting på midten av 2000-tallet. Den britiske musikkscenen hadde de siste årene vært dominert av band som Arctic Monkeys, Franz Ferdinand og Coldplay bl.a. Mye ny musikk som kom fra Storbritannia på den tiden ble nesten umiddelbart linket opp mot disse. Så da Wild Beasts debuterte i 2008 med ”Limbo, Panto” var det som et friskt pust av nye impulser i den britiske musikken. Det kanskje aller største særtrekket til Wild Beasts er utvilsomt vokalist Hayden Thorpes særegne og enorme falsett.

Der ”Limbo, Panto” var uperfeksjonert, ambisiøst, variert og flørtet med ulike sjangrer; alt fra barokk-pop til post-punk, new-wave og indie rock, var oppfølgeren og bandets gjennombruddskive ”Two Dancers” et album med et mye tydeligere og mer perfeksjonert lydbilde. Helt fra første tone på den atmosfæriske og stemningsfulle ”The Fun Powder Plot” ble det klart at Wild Beasts ikke hadde funnet seg helt til rette på førsteskiven. ”Two Dancers” er et mer rolig og velbalansert album i forhold til sin forgjenger. Mer subtilt, hver låt startet rolig og enkelt for så å bygge seg opp i kraft og styrke, så vel som å skape fantastiske lydlandskaper og en drømmende atmosfære over hele albumet. Vokalist Hayden Thorpe holder seg også mer i skinnet og bassist Tom Fleming bidrar også en god del med sin falsettvokal, og resultatet er et usedvanlig vakkert drømmende indiepop-album.

Fjorårets album ”Smother” ble nok mange nordmenns første møte med Wild Beasts, og deres gjennombrudd her. Hayden Thorpe stråler til fra første tone på vakre og erotiske ”Lions Share”, som en slags blanding av Antony (& The Johnsons) Hegarty og Nils Bech. Hele albumet er en sexy drøm. Thorpe og Flemings falsetter flyter oppå et vakkert elektroakustisk lydteppe og leker med underbevisstheten din, pirrer deg med små linjer som «I wait until you’re woozy, I wait until you’re lame/ I take you in my mouth like the lion takes its game.”. Den gripende vakre “Albatross” vil mest sannsynlig ta pusten i fra deg. Hele albumet oser rett og slett av en drømmende romantisk, eksotisk og erotisk atmosfære som bare leker i bakgrunnen av hodet ditt. Så vakkert at det gjør litt vondt.