Bio in English here

Kanskje nåtidas allermest innflytelsesrike norske band – Motorpsycho – er myteomspunnet, hyllet og anerkjent i hele verden for sin spesielle måte å se på, føle om, og lage musikk. Og samtidig som de stadig er på forskjellige formtopper – som på sin nye plate «Behind The Sun» (2014) – er det mange som går med et ekstremt sterkt forhold til bandet i deres tidlige dager. Som eneste scene – på jorda! – er Slottsfjell stolte av å kunne si at bandet kommer til Slottsfjell 2015 for å spille manges favorittplate fra bandets katalog, nemlig gjennombruddsplata «Demon Box». Med dette albumet tok de ledelsen i musikalsk fornyelse i Norge, da de kombinerte popteft med bråk på en måte som inntil da var sjelden.

Rockebandet fra Trondheim ble startet i 1989 av trommeslageren «Killer» Kjell Runar Jenssen, sammen med to gitarister. I rask rekkefølge ble de to byttet ut med snåsningen Bent Sæther (se intervju med Bent om Demon Box her) på bass og vokal og Snah (Hans Magnus Ryan), fra Steinkjer, på gitar.

Fra første album, i 1991, har fuzzdriv, trøkk og blytunge riff vært synonymt med Motorpsycho. Selv om de på overflaten har sveipet innom de fleste rockegenrene, fra støy til pur pop, så har det karakteristiske Motorpsycho-soundet ligget på lur, denne personlige «stemmen» som har ført til at såkalte psychonauts over hele Europa har fått et nærmest religiøst forhold til gruppen, og har fulgt dem som disipler på gruppens mange turneer. Motorpsycho har brukt elementer fra 70-tallets progrock, kombinert det med en miks av hardrock fra samme periode og moderne metall og hardcore, grungepop og psykedelia. Selv når de spiller country lyder det umiskjennelig Motorpsycho.

Pønka nok: Motorpsycho debuterte med kassetten «Maiden Voyage» i 1990. Fire låter, trykket i 100 nummererte eksemplarer. I april samme år var de oppvarmingsband for Turboneger på UFFA-huset i Trondheim, og ting begynte å rulle. De ga ut albumet «Lobotomizer» på oslolabelen Voices Of Wonder. VOW hadde kontakter med undergrunnsselskaper over hele Europa, og dermed ble Motorpsycho fra første stund distribuert til store deler av det europeiske kontinent. Albumet hadde høyere salgstall i for eksempel Italia enn i Norge.  Håkon Gebhardt kom etterhvert og tok over trommene etter grunnlegger «Killer» Kjell, og like etter la bandet ut på veien, med spillejobber både i Norge og Danmark. Fra debuten er en låt som «Hogwash» en liveslager den dag i dag. Men så. Så skulle det komme noe stort.

I 1992 spilte de inn albumet som manifesterte organismen Motorpsycho; dobbeltalbumet «Demon Box». Med dette monumentale og svært varierte albumet fikk Motorpsycho sitt gjennombrudd. Albumet ble solgt i over 12 000 kopier, og en samlet kritikerstand hyllet verket. Samtidig ble det etablert en tradisjon for assosierte medlemmer av gruppa. I dette tilfellet var det støyforsker Helge Sten, alias Deathprod., som var helt sentral i utforminga av lydbildet – en temposkiftende reise i rock, fra buldrende blytung metall via demoniske stemninger til nedstrippet psykedelisk viserock, med avstikkere til feedback-kunst og industriell samtidsstøy. Ekte grungegrep – fra nordmenn! – på «Nothing To Say». Syng-med-faktoren på hiten og kjærlighetslåta «Waiting For The One». Mørket, aggresjonen, i tittelsporet og mellomsegmentet som fulgte. Slik opplevdes «Demon Box» som noe spesielt og definerende på tidlig 90-tall. <iframe src=»https://embed.spotify.com/?uri=spotify:track:4sOW2QgSJbf5irUFgxlJTk» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true»></iframe>

Storhet i alle former: I 1994 kom «Timothy’s Monster» – trippel LP. Motorpsycho fortsatte sin reise innover i sitt eget uttrykk og bakover i tid for å hente inspirasjon. De skiftet fra det vare, akustiske til det velkjente, tunge og buldrende. Støydelen var uansett tonet ned, selv om Deathprod. også her var medprodusent. Motorpsycho var og er, som mange nyskapende artister, åpne for samarbeid med en rekke viktige artister, blant andre Øyvind Brandtsegg, Anneli Drecker, Albino Slug, HGH, Bård Slagsvold, med mange flere. På veien mot det bandet vi kjenner dem som i dag, et band i stadig utvikling og helt blottet for frykt for utforskertrang. Oppover i bandets liv resulterte det i veldig forskjellige, store plater som «Blissard» (1996, Spellemann for beste norske rockeband), «Angels and Daemons at Play» (’97), «Trust Us» (’98) og «Let Them Eat Cake» (2000). Platene er ut og inn av stemninger og sjangerne bandet i hovedsak forbindes med og blander inspirasjoner fra: metal, hardcore, powerpop, pop, prog og hamrende ambient.

«Hvor var du da Vortex Surfer …»: I tillegg til albumtitlene har det også kommet en rekke spesialutgaver som EP-er og sammensatte albumformater. Motorpsychos forhold til fansen, der de mest ihuga kalte seg psychonauts, har hele veien vært dypt. Tilhengerne demonstrerte sin egen «makt» da NRK P3 (dengang Petre) ba lytterne sine bestemme hvilken låt som skulle introdusere det nye milleniet. Psychonauts-stemmer avgjorde at låta «Vortex Surfer» gikk på repeat på eteren 31.12.99 – 01.01.00.

Bandet la også bak seg en konflikt med plateselskapet Voices of Wonder (seinere VME), som spant rundt rettighetene til nettopp «Demon Box». De gikk videre til å gi ut på EMI-labelet Harvest, og seinere osloselskapet dBut, og Columbia. Via relativ massetekke etter Timothy’s… gjorde de seg stadig relevante ved ny, musikalsk selvransakelse og research – som da de utforsket country under navnet International Tussler Society. De har turnert verden, inkludert Japan, grundig.

I det nye årtusenet kom popen i form av albumet «Phanerothyme» – der bandet hadde med blåsere fra Jaga Jazzist, så vel som strykere. Innflytelsen fra tre Små Kineseres Bård Slagsvold og en oppvekst med The Beach Boys og Burt Bacharach lå i tjukke melodiske lag. «It’s A Love Cult» var en reaksjon på denne igjen – framdeles laget Motorpsycho «popmusikk», men naknere, varere og mer variert, og med tydeligere referanser til tidligere utgivelser. Samtidig kjente man igjen vante inspirasjonskilder fra Beatles via 70-talls prog – og plata hadde en av bandets større radiohiter, Snahs «Serpentine».

Motorpsycho har på en måte vunnet, bare ved å eksistere tro til sine egne verdier, og i jakt på å finne løsninger på sin egen utvikling. De har for eksempel alltid snakket varmt om vinylen, i særdeleshet dobbeltalbumet, og Motorpsycho har gjort sitt for å berike det norske platemarkedet med samleobjekter fra første stund. De har gitt ut alle sine album både som CD og LP, men låtrekkefølge, cover o.a. har vært med LP-en som mal. I løpet av vinteren før de samles for å framføre «Demon Box» kommer gjennombruddsplata – i sin opprinnelige, fulle lengde, ut på nytt på det norske selskapet Rune Grammofon (selvsagt også i en ekstremt eksklusiv spesialboks, omfattende en ettertraktet konsertfilm fra 90-tallet, med mer. I gjennomsiktig vinyl om du vil.) Forhåndssalget av den Limited Edition, som allerede er utsolgt, vitner om posisjonen til dette bandet. Les mer om utgivelsen hos Rune. Spesialutgavene opp igjennom har vært mange – la oss bare nevne splittsingelen Motorpsycho: «Mad Sun»/Alice Cooper: «Nobody Likes Me» (live fra 1969) – formet som et sagblad, og utgitt i tre forskjellige farger (rød, gul og blå vinyl, utgitt i 1105 eksemplarer). Kunstneren, forfatteren og musikeren Kim Hiorthøy har gjort all design på albumene.

Trio igjen: Sommeren 2005 sluttet trommeslager Håkon Gebhardt. De to gjenværende medlemmene ga i 2006 ut «Black Hole/Blank Canvas» med Sæther som trommis på de fleste låtene. Før Motorpsychohistorien igjen ble beriket med et eventyr fra virkeligheten: Kenneth Kapstad gikk fra å være fan til fullverdig medlem – og ble med på plata «Little Lucid Moments». Et par album til og nok en Spellemannominasjon – og spol fram til i dag. I 2014 er de igjen aktuelle med «Behind the Sun». I 2015 spiller de «Demon Box» – for første og eneste gang live i sin helhet.

Mye mer kunne faktisk vært sagt om dette bandet, men vi henviser heller til Rockheims Rockipedia om Motorpsycho, som er hovedkilden vår her. Les deg opp og kanskje kan du også (nesten) kalle deg en spychonaut.
For mange fans var Demon Box definerende for hvem de var og har blitt – derfor slipper vi til to av dem, fansen altså:

«Kan forelskelse vare evig? I mitt tilfelle er svaret heldigvis ja. Det er så deilig å befinne seg i et forhold hvor du føler at du kan gi slipp på deg selv til fordel for noe som er større enn deg selv. Musikken og kjærligheten. Et slikt forhold har jeg til albumet Demon Box av Motorpsycho. Dette albumet står for for meg som et første kyss, det er minnene om en ungdomstid som er fjern og samtidig nær. For meg representerer dette albumet starten på en reise med Motorpsycho. Bandet jeg føler jeg ikke har vokst ifra, men vokst med. Nå har både Motorpsycho og jeg blitt voksne, både fint og rart å tenke på. 20 år har gått siden jeg kjøpte denne cd’en. Albumet er viktig for å forstå hva Motorpsycho har vokst ut ifra. Dessverre klarer jeg ikke å velge noen sanger som betyr mer enn andre, helheten er mer enn summen av delene i dette tilfelle. Enkelte ting i livet blir man aldri ferdig med – Demon Box er en av dem, ihvertfall som fan.»  — Marianne Jensen, psykolog og mangeårig fan.

«Hvis man skal treffe bevegelige mål, gjelder det å skyte med spredning. Akkurat det gjorde Motorpsycho til gangs i 1993. Grønsjen hadde nylig forandret en hel musikkverden, og ungdomskulturen var i aller høyeste grad i bevegelse. Spredningen på Demon Box var bred nok til å treffe omtrent hele følelsesregisteret hos meg og flere likesinnede (i den grad man kan si man er likesinnet når man samles om noe som er såpass sammensatt). Fra den nachspielgitaristvennlige «Waiting for the one», det blytunge tittelkuttet, gåsehuden under «Plan #1» og til melankolien i «Come on in». Plata vitner om et band som er kompromissløse og nyskapende på en måte som savner sidestykke i norsk musikkhistorie, og låter like fett i dag som for 21 år siden.» — Jørgen Thulf Brønseth, punkrockgitarist og høyskolelektor.

 

Mer info: